Tre små ord

Ps. dette er hentet fra ett blad ;)

Det er vel ingenting som vekket en så sterk følelse i meg som da min kjære klokken halv tre en natt i mars i fjor lente seg over mot meg og visket tre små ord inn i øret mitt.

BANG!! Fra og ligge og purke og sove, sannsynligvis drømmende om hundre meter bryst ( og snakker ikke om svøming), var jeg i vertikal stilling, fult påkledt og adrenalinskjelvende, som etter to liter intravenøs blåjava. Jeg var som Supermann. Jeg var Florence Nightinggale. Turtall over rødstreken. Jeg fikk pusteproblemer. Føling. Sukkersjokk. Angst og bever. Og altpå grunn av tre små ord.

Jeg løp rundt meg selv, svettende, hikstende, ropende, skjelvende. Jeg måtte sette meg ned og puste dypt. Jeg måtte ut på trappa og rope på månen. Jeg ble kvalm og glad. Jeg ble slapp og oppglødd. Jeg var autopilot, jeg var levende skyts. Jeg var ikke meg selv, men jeg var heller ingen andre. alt på grunn av tre små ord.

{ Oi, vannet går }